Aimen

Sexy slow dance! :D

Sommeren nærmer seg med stormskritt, og vi finner frem et lysere design. Været er dårlig for øyeblikket, men håper på forbedringer i sommer, for jeg skal nemlig nordover!

Men før jeg begynner å glede meg til det, så skjer det andre spennende ting for meg før det. Neste uke får jeg besøk av ei venninne, hun skal være her i flere dager! Passer veldig godt siden jeg så vidt ser kjæresten min, for han jobber nattevakt. Da slipper jeg å sitte alene i huset om kveldene! 

Uka etter det igjen, da drar jeg nordover i konfirmasjon. Nesten et halvt år er gått sist jeg var hjemme, gjett om det skal bli godt!

Du har det kjempe artig ute på byen eller på fest, så er det nesten alltid noen som sitter å stirrer uinteressert på de andre. Kanskje de sitter å gjesper, begynner å bli i dårlig humør, eller bare rett og slett maser om at dere skal dra fra festen. Ja, jeg snakker om party poopers!

Greit at de kanskje ikke syns festen er like artig som du syns, eller de har begynt å bli trøtt, men de trenger da ikke å vise det til andre! Det ødelegger humøret, det ødelegger for andre. Party pooper'en kan jo bare dra hjem selv og la de andre more seg! 

Jeg har kanskje vært en party pooper selv en eller annen gang, men nå har jeg innsett at det er feil å inkludere andre i kjedelighetene mine i party pooper-øyeblikket.

Så party-poopers, ikke ødelegg for andre bare fordi du ikke klarer å involvere deg selv i det artige!

Husker du originalen ''Lambada'' som kom ut i 1989? Den ble ofte spilt på tv'en når jeg var liten, den vekker gode følelser og minner, og ikke minst så lokker den frem sommer-følelsen. Dette er Don Omar sin versjon.

Jeg lette etter nye sommersko en stund, ville så absolutt ha de i blå, og ga ikke opp før jeg fant de! Har vært her og der, men det hele endte opp med at jeg fant de på Oslo-turen i helga. Kjøpte de når jeg var på besøk hos broren min i Spydeberg. 

Jeg kjøper ikke sko ofte, kanskje en gang i året, og desverre så skjønner jeg ikke hvorfor folk kjøper nye sko hele tida. Hva med å bruke de du har først? ''Jeg trenger ikke nye, jeg har sko!''

 I morgen blir det Oslo-tur, blir der til søndag. Men jeg deler denne låta med deg før jeg drar!

Det er noe jeg ikke helt skjønner når det gjelder mannfolk og biler: ''Jeg skal ha meg en Mercedes SLR, for den går fra 0-100 på bare 6 sekunder!'' Selvfølgelig er bilen fin, men hva skal du med en rask bil når høyeste fartsgrensen er bare 80-90 i nesten hele landet? Da vil du jo bruke masse penger på en bil som går fort, men du får ikke brukt den til det du ville i utgangspunktet. 

Du kan skryte av bilen din til vennene dine, du kan kjøre rundt og vise den frem. Men å vise hva den virkelig er god for, det er en risk å ta, man vet aldri når politiet har tatt seg en luftetur!

Fins mange biler som ikke er like sprek på gassen, men som er nydelige å se på. Jeg liker biler som ikke stylet, naturlig skjønnhet! En liten spoiler eller kule front-/baklys er greit, men når man virkelig ser at bilen er stylet, det er ikke fint. Den er da for overstylet, etter min smak.

Mange har dyre biler, million-dyre, som drømmebiler, biler som du ønsker å ha, men som du bare har råd til å drømme om. Jeg har kjøpt min ''oppnåelige'' drømmebil, en svart Audi A4, som jeg har drømt om i flere år!

Etter hvert begynte hvite biler å bli populære, og da falt jeg for en ny bil, som også endte opp på drømmebil-lista mi. Dette er den uoppnåelige drømmebilen min, som jeg bare har råd til å drømme om (forhåpentligvis bare midlertidig, siden prisen ikke er like høy som på de bilene til typiske stor-drømmere); hvit Audi A4 med LED-lys. Og selvfølgelig, den skal ikke være stylet!

Sist men ikke minst, denne bilen klarte å snike seg inn på lista mi, etter at den dukket opp i en av drømmene mine for et par mnd siden:

Chevrolet Trailblazer

Da er det påskeferie på meg, drar på hytta til ''svigers''. God påske!

For ca. 2 mnd siden skrev jeg et innlegg om at jeg er på leting etter et skummelt spill. Vi har da kjøpt F.E.A.R.3, Resident Evil 5 og Dead Island. 

Det spillet som surrer mest i Xbox'a, det er Resident Evil 5. Det er så masse man kan gjøre på det spillet. Du plukker diamanter, gull og biller som du kan selge for å få penger. Og med de pengene kan du kjøpe våpen, vester, miner og first aid spray. 

Og ikke nok med det, så kan du enda oppgradere favoritt-våpnene dine. Og jeg er den type jente som liker kratige saker, så mine favoritter har blitt shotgun, magnum og rocket launcheren. Når du har oppgradert et våpen, så kan du bruke poeng for å få ''infinite ammo'', poengene er litt vanskeligere å få enn penger.

(Resident Evil 5)

Det eneste som er synd er at de siste skrekk-spillene som har kommet ut, de har blitt mer som action spill. Det er mer fokus på våpen og action, istedenfor selve skrekken. Dette la jeg spesielt merke til i F.E.A.R.3. Minner meg mer om Call of Duty enn skrekk-spill.

Alma dukker opp av og til for å enda prøve å skremme livskiten av spillerne, men det syns ikke jeg er noe spesielt skummelt. Kanskje du hopper litt i stolen, men that's it! Det eneste jeg syntes var creepy, var det usynlige monsteret du bare hører stegene til, før den plutselig står rett foran deg og angriper deg. Kjenner at pulsen stiger litt når man hører det kommer nærmere og nærmere.

(F.E.A.R.3)

Det jeg liker med F.E.A.R.3 er at du har to HELT forskjellige karakterer å velge mellom. Og de har begge sine egne spesialiteter som de kan bruke for å score poeng, som i slutten vil være avgjørende for hvem som får overleve. De er brødre og begge slåss for å bli favoritt-sønnen.

(F.E.A.R.3)

Dead Island kjøpte vi for vi trodde at det gikk an å spille split-screen på, noe som viste seg at man ikke kunne. Så det spillet har ikke vi spilt så masse. MEN, dette er et skikkelig zombie-spill som handler om å overleve! Det du finner på bakken, det er det eneste våpenet du har. F.eks. et brekkjern, åre, hammer osv.

(Dead Island)

Det jeg også liker med Dead Island er zombiene. De ser ut som helt vanlige, blodige, døde mennesker, og er som zombiene først ble fremstilt- hjernedøde, blodtørstige monstre. Ikke som i Resident Evil 5 hvor de er infiserte mennesker, som har blitt infisert med et virus som gjør at de blir gal og begynner å drepe folk. Man kan si at de er viderekomne zombier. Kanskje skuffelsen var der siden jeg hadde forventet ''originale'' zombier? Men som jeg sa, så er mulighetene i Resident Evil 5 så mange, og det redder spillet, for min del!

(Resident Evil 5)

Sangen får meg til å tenke på go'jentene mine i dansegruppa vår TMG, you rule, gals!

For 2 uker siden hadde vi besøk, og da gjorde vi dette den helga:

(Takk for besøket, søte dere! Gleder meg til neste gang! :D)

Alle gleder seg vel til helga så og si hver uke. Da skal vi enten slappe av, få arbeid hjemme unnagjort eller kanskje gjøre noe som man bare har mulighet til i helga. Men hva skal man gjøre denne helga? 

Var på besøk i går, og i dag har det vært ryddedag ute. Men når det kommer til lørdagskvelden, så begynner jeg å tenke på hva man skal gjøre. For hvis man går å legger seg tidlig da kommer søndagen fortere, og dagen derpå, da er det mandag allerede. Man vil liksom ikke ''kaste bort'' denne kvelden/natta. Er det flere som føler det slik?

For et par uker siden slo det meg; jeg blir 25 i år. Lille meg blir 25, det får meg til å le! Jeg føler meg ikke ''gammel'', men alderen tilsier vel det, DA føler jeg meg litt gammel. Jeg ser ikke ut som 25, heller 19-20, og oppfører meg ikke som en 25-åring. Men de sier at man ikke er voksen før man tør å være barnslig. Du er voksen når du tør å vise ditt sanne deg! 

Tenk, snart er det vel på tide å gifte seg og begynne å ploppe ut unger. For å være ærlig, det er jeg IKKE klar til enda! Når jeg ser tilbake på livet mitt, så ser jeg at mine planer for fremtiden har forandret seg masse! Er det fordi jeg har fått muligheten til å tenke for meg selv, at jeg har blitt mer selvstendig etter årene? Kanskje mine interesser har endret seg? Opplevde jeg noe i livet mitt som endret mine planer, eller rett og slett stoppet planene mine?

Det var noen som sa til meg ''Du er så flink som jobber!'', og jeg svarte med: ''Og du er så flink som går på skole!''. Hvem gjør det rette? Egentlig så burde man vel bare gjøre det som du trives med best. Kanskje din store drøm er å finne drømmeprinsen/-prinsessen, få deg en stor familie, og begynner derfor tidlig med å få barn. Mens andre drømmer om en jobb med høy lønn. Noen vil reise rundt jorda, og oppleve mest mulig. 

Ingen kan bestemme hva du skal gjøre med livet ditt. Presset på ungdommene nå for tiden ligger på å gå skole og få seg utdanning, kommer det fra samfunnet eller foreldrene? Tror nok det er begge deler! Noen føler at de må imponere foreldre og familie med skole/jobb. Eller er du kanskje bare så heldig at du har funnet ut av deg selv hva du vil bli? 

Noen er usikre på fremtiden sin og hva de ønsker ut av livet sitt? En av mine mottoer: Du vet ikke før du har prøvd det! Utforsk og prøv ut ting før du dømmer de! Du kan ikke si en film er dårlig før du har sett den ;)

Hvorfor blir de yngre så lett provosert? Har ikke de lært seg å diskutere istendefor å hoppe rett over til aggresjon? Det kommer vel etter hvert med alderen, vil jeg tro.

For en stund siden tilbake diskuterte jeg med en god kompis av meg, som er 5 år yngre enn meg (da var han 18 år). Jeg begynte å snakke om noe i håp om å få en god diskusjon i gang, men istedenfor dét så gikk han ''til angrep''. Han ble sint og gikk over til forsvar. Han hørte ikke på mine meninger, han mente han hadde rett og var ikke åpen til å diskutere innspillene jeg kom med.

Jeg hadde håpet på å få meninger fra en annen synsvinkel, kanskje noe som fikk meg til å tenke annerledes om saken. Men det hele endte med at jeg måtte ro meg ut med å si ''mildere'' ting og legge til andre ting som forhåpentligvis skulle roe han ned. Og i dag er ikke vi så close lengere, for han ble tydeligvis fornærmet.

Jeg kommenterte et innlegg for et par dager siden som ei 16 åring hadde skrevet. Tilbakesvaret jeg fikk var så klart et ''forsvars-kommentar'', som var helt imot det jeg hadde skrevet. Hun mente at jeg hadde misforstått innlegget HELT! 

Tåler vi kritikk mindre når vi er yngre? Jeg har fått høre at når jeg var 18-19 år, så oppførte jeg meg som at jeg visste best. Og jeg kan ærlig innrømme at jeg var litt naiv på den tiden. 

Alle har forskjellige meninger om ting. Hvis dine meninger ikke stemmer med en annens, istedenfor å låse deg fast i å prøve å vinne over diskusjonen, så kan du heller prøve å forstå hvorfor den personen mener dette. Og hvordan kan du prøve å komme med gode argumenter, som får personen til å se dette fra din vinkel!

Btw, jeg hadde helt glemt det, men jeg har blitt ''intervjuet'' av Ivan. Sjekk ut bloggen hans Scorsese86.blogg.no! Dette er en blogg jeg begynte å lese for ikke så lenge siden, og jeg har blitt fast leser av bloggen helt siden første dag jeg var innom.

Gerrard holder opp Carling Cup-pokalen etter den nervepirrende finalen i går ! Nydelige mannen... *sikle, sikle*

YNWA!

De sluttet å selge den på nærmeste butikken, og jeg fant ikke den i de andre butikkene jeg var på. Men i dag fant jeg den, endelig, isen min!

Jeg er ikke så fan av oreo-kjeks, men liker oreo-kake og isen er nyyydelig god! Du burde smake den!

I jula innså jeg noe da jeg hørte mamma snakke med en av brødrene mine. De snakket om at helt siden pappa døde, så har broren min fått så masse støtte og hjelp av onkelen vår. Og hun sa at onkelen min har på en måte vært en farsrolle for han.

Da begynte jeg å tenke på at det har ikke jeg hatt, har ikke hatt noen farsrolle i livet mitt etter pappa. Jeg fikk en rar følelse da, fikk en liten følelse av tristhet inni meg, og ikke minst; jeg ble tankefull!

Jeg begynte å lure på om dette har påvirket meg på noen måter, hvordan jeg er, personlighet og oppførsel. Hadde jeg vært annerledes hvis pappa enda levde?

Jeg fant en kreft-side på nettet hvor man kunne chatte online med ''profesjonelle'' folk. Fikk ikke alle svar jeg var på leting etter, men det hjalp litt. 

Jeg er rett og slett nyskjerrig på dette, hvordan dette har påvirket meg. Har prøvd å søke på nettet etter artikler og sider, om barn i ung alder som mister en av foreldrene. Fant ikke akkurat det jeg var på leting etter.

Kan på en måte si at jeg har ''mistet'' meg selv litt etter at jeg innså dette. Var mange tanker og spørsmål som dukket opp. Så jeg vil så gjerne lese om det, finne ut mer om meg selv!

Når jeg skrudde på tv'en og skulle til å begynne å zappe gjennom kanalene, der kom det opp ei dame som sa at i neste program skal det handle om barn som har mistet en forelder til kreften, og hvordan det påvirker dem. Det var litt tøft, for akkurat når jeg byttet til den kanalen, DA begynte hun å snakke om det. Og gjett om jeg skal se den!

Alle har sikkert ønsket å komme seg bort fra livet sitt, en eller annen gang.

Noen drar på ferie, syden, eller bare helgeturer til en annen by/land. Kanskje fantaserer og drømmer seg bort. Noen gleder seg til å legge seg, i håp om å drømme noe fint. Eller bare å drømme noe for å komme seg bort fra virkeligheten.

Hadde vært godt å fått liten ferie fra livet mitt, av og til. Spesielt de tider når jeg har mye å tenke på, eller det er noe som plager meg. Reise bort en stund, og leve et annet liv, spille en rolle;  "Hei! Jeg heter Hanna, og er bibliotekar i hjembyen min, Tromsø .''

Har ikke blitt noe blogging de siste dagene, jeg har vært på helgetur i Tønsberg! 

Var på tide å endre det, følte jeg. 

Når man kommer til et punkt hvor noe endrer seg, da ønsker man seg en forandring.